Å leve med ADHD
Jeg vil fortelle hvordan det har vært å leve med ADHD, uten å ha noen anelse om dette. Jeg fikk diagnosen i 2017, i en alder av 43 år, og skulle så gjerne hatt den noen tiår tidligere.
Jeg slet med å tilpasse meg både på skolen og senere i arbeidslivet, og følte meg mye utenfor. Ble utsatt for en del mobbing på barne- og ungdomsskolen. Det var ikke slik at jeg slet med det faglige, heller tvert imot. Jeg likte å lære, og syntes det var interessant på skolen, men jeg hadde den evnen at jeg så gjerne ville bli likt for den jeg var at jeg lot meg lure inn i situasjoner som ikke bestandig fikk det beste utfallet. Dermed ble det en del konflikter som sikkert kunne vært unngått hvis det hadde vært kunnskap om diagnosen på et tidligere tidspunkt. Ble derfor et offer for andre som så på meg som et lett bytte, og beskjeden som jeg var, turte jeg ikke si imot. Har brukt mye energi på å prøve å være som alle andre, men følte jeg mislyktes gang på gang. Prøvde utallige aktiviteter på fritiden, men klarte ikke å finne noe som passet for meg.
Fant meg ikke til rette noe sted. Satte nok mange grå hår i hodet på mine foreldre på den tiden. Jeg var en som dagdrømte mye, og så vel på dette som en flukt bort fra hverdagen når den ble for tung. Jeg trivdes best i mitt eget selskap, der jeg kunne være trygg for andre på min egen alder.
Obligatoriske utflukter på skolen var et sant mareritt. Da fant jeg som regel på en unnskyldning for å kunne bli hjemme, slik det også har vært for meg videre opp gjennom arbeidslivet. Det toppet seg da jeg kom på ungdomsskolen. Den tiden skulle jeg helst vært foruten. Jeg gruet meg til hver dag. Jeg var redd for hva som kunne skje hvis jeg sa eller gjorde noe dumt. I tiden som fulgte, fikk jeg føle på hva det vil si å havne utenfor fellesskapet. Jeg ville bare at det hele skulle ta slutt, så jeg kunne slippe dette marerittet. Jeg havnet etter hvert i feil miljø, hvor det også var rus med i bildet. Det å bli akseptert for den man er, ble til slutt så viktig for meg at jeg gjorde hva som helst for å tekkes andre. På et tidspunkt ble dette oppdaget, og jeg kom meg ut av det, heldigvis.
Opp gjennom årene har det vært mye til og fra både når det gjelder skolegang og jobb, hvor jeg begynte og sluttet flere steder. Havnet ofte i konflikter, og har måttet ta imot en del kjeft og korrigering fra lærere og arbeidsgivere. Jeg har et lett avtagbart sinne, noe som ofte ga seg utslag i situasjoner hvor jeg følte meg urettferdig behandlet.
Jeg fikk til slutt jobb i en større bedrift som jeg følte jeg trivdes i. Jobbet der i et par år, før det ble omrokkeringer, og jeg havnet på en gruppe hvor jeg ikke trivdes så godt. Gikk ned i stillingsprosent for å holde ut lengst mulig. Da hadde jeg vært så mye til og fra i alle år at jeg ble redd for å ende opp uten noen inntekt overhodet. Det toppet seg da jeg i 2015 ble truet med oppsigelse hvis jeg ikke skjerpet meg og ble mer konsentrert på jobb.
Jeg spurte om mulighetene til å komme tilbake til min gamle gruppe, men dette var ikke aktuelt. Etter en krevende tid med sykemelding og fagforening involvert, fikk jeg til slutt tilbake min gamle jobb. Dessverre altfor sent for min del, og angsten kom tilbake for fullt. Etter dette oppsøkte jeg på nytt DPS, og det ble gjort en utredning som viste at jeg hadde diagnosen ADHD. Da ble det ny runde med sykemelding og videre over på arbeidsavklaringspenger. Var i arbeidsutprøving en stund, men fant til slutt ut at det hadde gått for langt, og måtte søke trygd.
Det er viktig å få kunnskap om diagnosen på et tidlig tidspunkt, slik at man kan få hjelp og tilrettelegging i en vanskelig hverdag. Det å bli sett og akseptert for den man er, og slippe å forestille seg hele tiden, noe som var fryktelig slitsomt. Det å få lov til å prøve seg på ulike arenaer (spesielt på arbeidsmarkedet), men samtidig ha muligheten til å kunne trekke seg tilbake hvis man ikke skulle trives, uten at det får økonomiske konsekvenser, tror jeg er veldig viktig.
Det å finne noe som passer for den enkelte, er noe som igjen vil være med på å gi mer selvtillit. Heldigvis har jeg Fontenehuset å gå til om dagen, et sted hvor det ikke stilles noen forventninger eller forpliktelser til deg og man kan komme og gå som man vil alt ettersom hva formen tilsier. Her trives jeg godt og har fått god hjelp til å komme meg videre i livet.